Jeg har hørt mye om konserten Amaro Freitas spilte på Cosmopolite sist. Det var før jeg begynte å jobbe her, men alle jeg snakker med om den sier det samme: Det var noe spesielt med den kvelden.
Når jeg møter ham over video fra Recife, starter vi et helt annet sted.
– Det er varmt her, sier han og smiler.
– Her er det kaldt og mørkt, svarer jeg.
Han sitter i nordøst-Brasil, i en by han beskriver som nærmere Afrika enn Amazonas – i hvert fall kulturelt. Recife er fullt av rytmer: maracatu, frevo, baião. Trommer i gatene. Karneval som aldri helt slipper taket. Og så begynner han å fortelle.
– Jeg begynte i kirken. Faren min lærte meg trommer.
Han var ti–elleve år gammel da faren foreslo piano i stedet. Problemet var bare at familien egentlig ikke hadde råd.
– Piano er dyrt i Brasil.
Han sier det uten dramatikk, bare som en realitet. Familien hadde heller ikke penger til konservatoriet da han var tenåring. Så han fant en løsning.
– Jeg solgte brød. Jeg la det i en kurv og gikk rundt. Det var min første jobb. Senere jobbet jeg med telemarketing.
Han ler litt når han sier det. Men bak latteren ligger det også en tydelig besluttsomhet.
Han måtte betale utdanningen selv, studerte på venners pianoer og spilte på det han fikk tak i.
– Jeg kjøpte mitt første ordentlige piano for to år siden.
Han sier det nesten litt stille.
Det setter ting i perspektiv. I dag spiller han på noen av verdens største jazzscener – med Grammy-nominasjoner, Latin Grammy og turneer i Japan, USA og Europa. I mange år gjorde han det uten å eie sitt eget piano.
Mange beskriver spillet hans som perkusivt. Når jeg spør om han selv tenker slik, svarer han umiddelbart:
– Ja.
Han snakker om hvordan rytmen ligger i kroppen, og hvordan afrobrasiliansk musikk alltid har forsøkt å få trommen inn i andre instrumenter.
– Pianoet er melodi og harmoni. Men i hjertet mitt er det trommen først.
Han forteller hvordan han oppdaget jazz gjennom en DVD med Chick Corea. Vennene hans mente det var umulig. At Montreal, Newport og North Sea var en annen verden.
– Jeg sa: Nei. Det er ikke umulig. La oss prøve.
Det høres kanskje enkelt ut nå, men for en tenåring i Recife føltes det som å si noe ganske stort.
Når vi snakker om albumet Sankofa, endrer stemmen hans seg.
– Da jeg var liten, lærte vi nesten ingenting om svart brasiliansk historie. Jeg måtte oppdage den selv.
Han forteller om Bakuakwa – en tidligere slave som skrev sin egen historie – og om Teresa de Benguela. Om møter med candomblé-mestre som åpnet øynene hans.
– Musikken min og historien min går hånd i hånd.
Sankofa ble Grammy-nominert, og senere vant han Latin Grammy sammen med Liniker. Jeg spør hva den anerkjennelsen betyr.
Han tenker litt før han svarer.
– Det viser at hvis du har en drøm, må du holde fast i den. Mange sier: «Det er ikke for deg.» Men du må tro.
Likevel merker jeg at det er noe annet som betyr enda mer for ham.
– Når en niåring kommer og sier: «Jeg begynte å spille piano på grunn av deg» … det er sterkt.
Han forteller at han alltid svarer det samme:
– Studer piano. I fremtiden spiller vi duo sammen.
På albumet Y’Y reiste han til Amazonas og møtte Sateré-Mawé-folket. Der oppdaget han en helt annen måte å forstå naturen på.
– For dem er ikke et tre bare et tre. Det er familie. Liv.
Opplevelsen setter spor i musikken hans. Den ene delen av albumet handler om Amazonas. Den andre om diaspora – samarbeid med musikere som Shabaka Hutchings, Brandee Younger og Hamid Drake.
– Vi spiller forskjellige instrumenter, men i DNA-et vårt ligger rytmen.
Han snakker om temperatur, klima og hvordan lyd formes av hvor du kommer fra. Recife er ikke London. London er ikke New York. Men i rommet, når de spiller sammen, finnes det en felles puls.
Til slutt spør jeg hva han vil at publikum på Cosmopolite skal føle.
Han blir stille et øyeblikk.
– Hver konsert må være unik. Jeg improviserer setlisten etter rommet. Noen ganger snakker jeg. Noen ganger ikke. Noen ganger inviterer jeg publikum til å synge.
Så sier han noe jeg blir sittende og tenke på:
– Noen ganger trenger publikum en spesifikk Amaro. Da må jeg gi den Amaro.
Denne gangen er jeg der.
Og jeg forstår bedre hva jeg skal lytte etter: ikke bare teknikken eller rytmene fra Recife, men alt som ligger bak – brødsalget, kirken, historien, staheten og rytmen som går gjennom alt.
Og forbindelsen som oppstår i rommet når to forskjellige steder i verden møtes.
